Han har lært seg å bære ensomheten stille.
Som en konstant bakgrunnsstøy han ikke lenger reagerer på.
Dagene går, mennesker passerer, men ingenting fester seg helt.
Alt glir forbi uten å lande.
 
Så, i dette ene øyeblikket, skjer noe uventet. En sommerfugl setter seg i hånden hans. Tiden stopper ikke, men den sakter farten.
For første gang på lenge er han ikke bare alene med tankene sine –han er til stede.
 
Sommerfuglen bærer ingenting av hans tyngde.
Den vet ingenting om ensomhet, tap eller savn.
Likevel gir den ham noe han har manglet:et stille bevis på at kontakt fortsatt er mulig.
 
Det er bare et øyeblikk.Han vet det.Sommerfuglen vil fly videre, og stillheten vil vende tilbake.
Men i det korte møtet ligger en pause fra ensomheten.
En påminnelse om at selv de mest ensomme liv kan romme noe vakkert,noe lett,noe som lander – om så bare for et sekund.Og noen ganger er det nok til å holde ut litt til.