Han står der – stille, men modig.
I hånden holder han en pensel,
i hjertet bærer han farger verden lenge prøvde å viske bort.
 
Han maler for å si:
«Dette er meg.»
For hver regnbuestripe på armen er en seier over skam.
Et opprør mot frykten.
En hyllest til kjærligheten.
 
Å være seg selv skal ikke være et opprør.
Men noen ganger er det nettopp det.
Og i dag, som hver eneste Pride,
lar vi fargene snakke –
for de som fortsatt hvisker,
for de som ennå gjemmer seg,
og for de som endelig tør å skinne.
 
Dette er hans sanne farger.
Og han skjuler dem ikke lenger.