Alt var nødvendigvis ikke bedre før.
Men kanskje vi var flinkere å sette pris på det vi hadde mens det skjedde. 
En pause i bakken. En kvikk lunsj delt med noen du er glad i. En historie som har blitt fortalt mange ganger før, men som fortsatt fikk folk til å le. 
Ikke fordi øyeblikkene var store, men fordi vi tok oss tid til å være i dem. 
Kanskje det ikke er fortiden vi savner, men at tiden gikk litt saktere. 
Og at de små øyeblikkene fikk lov til å være store.