Dette verket bærer sporene av en tung tid. En tid der alt var stille, hardt og mørkt – som å stå fanget i en kald murvegg.
 
Men selv der, dypt inne i det tette mørket, fantes det noe. Et lite håp. En spire.
 
Den var usynlig for verden. Kanskje nesten usynlig for meg selv. Men den var der – utholdende, levende, ventende.
 
Gjennom sprekker i stillheten, vokste den. Ikke raskt men sakte.
 
Nå er mørket over.
Spiren jeg bar i mørket, skal få vokse i lyset.
Dette er ikke slutten.
Dette er begynnelsen